July 20, 2019

Faith No More introducing the Eleventh House

Faith No More introducing the Eleventh House

Halla. Litt oppvarming.

Spats Penguino, også kjent som Schizo Penguino, når han ikke spiller electro-swing.

Tilbake til Prestegården

I går kjøpte jeg meg en ny vinyl. Jeg ble nylig invitert til å skrive her om f.eks fuglesang, en interesse jeg plukket opp i november da jeg håpefull, etter et halvt år panikkangst for å dra en time ut av byen for å bo i sånn jappe-hippie-landsby som kjerringa hadde masa om. Jeg hadde bare jatta med, hadde jo aldri trudd noen var gæærn nok å gi meg huslån, men takk ska du ha.For med en gang vi og boksene var nok i hus til at jeg sku ut på verandan, visste jeg at jo, jeg er hjemme nå. Det var veldig sært og veldig fint.

Siden, må jeg legge til, vi har den ALLER FINESTE UTSIKTA i grenda, og dermed er veldig kule, står jeg mye på verandan og røyker.

I den sammenheng kan jeg også nevne at selv om jeg står mye og roper om å drepe folk og kjøpe bæsj og gå på tur og sånn, er jeg veldig sjelden (høylytt) sint.

Tourette, heter det og det er også veldig kult. Det bare kan ikke gå galt.

Uansett, ska komme tilbake til vinylen, men så ble det vår da. Røyka mye i bakgården på Dælenga også, jo da, vi har fugletrekk der også. Jeg har en venn i Oslo, fra bibelbelte, som i tillegg til å være en av mine gode, gode venner og jobbe på et aktivitetshus for gale og/eller narkomane, der jeg har vært hedersgjest siden...mye av det jeg kan huske, skammer han seg mye, for sånn blir de oppdratt der borte, så tenker han på fugl.

Hvor de er, hvor de skal, hva de heter, hvor mange ganger de har blitt observert de ti siste årene hvor som helst i verden, derfor har jeg alltid gjort narr av han. For er det ikke litt perverst? Ja ja, han var gøy å mobbe. Den inngrodde skammen, du vet.Jeg kan gangen.

Hva skjedde med den plata, enkli?

Men ihvertfall, en dag, sto å røyka, ække lov å røyke inne lenger før unga har blitt et år, eller noe sånt, så var'e trekktid, da. En flokk med jeg veit ikke hva, men tydelig noen som kjente hverandre, begynte synge spørsmål og svar-leken til hverandre. Det fløyt så bra, så fant de flyten og rytmen. Hu-ha. Så blei det et lag rein beatboxing, og bortsett fra et par solister, gjentok det seg, i seig polyrytmisk fire over sju over veit ikke hva, hva nå, tenkte jeg.

Når jeg opplever ting som i ettertid åpenbart var uriktige, og har reagert ut i fra det, pleier det å være stressende og kjipt. For meg og/eller de rundt meg. Men dette var fint. Nesten aldri følt meg så bra.

Vel, noen ganger når jeg legger nåla, nei ikke der, men ned på rillene på ei blodfersk skive, eller ei gammal, men en jeg ikke vet stort mer om at jeg må ha den, måtte ha den når jeg gikk forbi. Om det var en femmer eller 680 kr den kosta. Visste ikke jeg hadde penga før det de var til materialiserte seg.

Evt, å har jeg den? Sikkert dritfett. Så blei det Huddarn. Så veranda. Hekta. Igjen. Jævlig fint, da. Jeg kikker ikke så mye. For jeg er lat. Jeg lytter, tar opp og sladrer. Til han skammen. Så analyserer han den for meg. Fett. Dritfett.

Men er det mest han eller jeg som er pervers?

Vel. Tenk sjæl. Det var nesten sånn i går. Jo da, var godt klar over plata. Venta på'n. I årevis. For jeg visste de kom tilbake. Faith No More: Sol Inviticus; i handa. Fy faen, 2015, tida går fort. Skammelig. Har spotify, hørten en gang der når den kom. Alle fire skravla, om enn i taus beundring. -Du kødder. Fy faen. Er det mulig? Går det ann å ta alle de åra med forventningspress om å gjøre det igjen, til faen, ikke noe en gang vokalist Mike Pattons tusen prosjekter, har noen gang vært så tett. Og bredt! Orkestralt!

Men så er'e bare han geeky synthisten, som skapte en ny æra for rocken, da instrumentet for første gang ble innlemmet i et metal-band, tidlig på nittitallet, med "The real thing". Jeg må innrømme at (første) gang jeg kjøpte, eller la merke te plata, der mike gjør sin nasale Axl Rose imitasjon (men bedre, mye bedre. Ikke at jeg hater på han, ass, men), mens bandet sa -Kan du'kke synge sånn som på den konserten med (mr.) Bungle? som de hadde kapret han fra. -No, it's just my thing, sa'n.

Han var sur for bandmedlemmene ikke hadde latt han være med å arrangere.

Det fikk han neste gang. Fy faen."Angel Dust" heter den. -Jeg har aldri tatt noe sterkere enn kaffe, svarte Mike til journalister med naturlige oppfølgingsspørsmål. Jeg hadde (to) venner som trodde på han, siterte han på det og sto sterkt på at de trodde på ham, ellers ville han vel aldri sagt det, haha, ok, ok...

D'ække som at man blir automatisk genial av å knarke dag ut og inn hele tida, eller hvis det, får noen ihvertfall vanskelig for å uttrykke det så klart som det jeg følte da, første gangen, da jeg hørte.. og blei borte. I musikken, altså. Jeg veit egentlig ikke hva det betyr, men det er et uttrykk og det er sånn jeg følte det... og som jammen sto den ikke på den foreløbige lista over (leserjury's) beste plater i historien, på, førsteplass (nei ingen henvisninger, jeg klikka på no på Facebook, ikke sant?)

Trikset for å utvikle seg ut over breddene positivt ved hjelp av kunstig stimuli, er å velge de rette, intenst en liten stund, til guttekoret overdøver orgelet og du skjønner alt og at det burde du lage musikk av istedenfor å stå der sur og sær.

Jeg har alltid tatt mål av meg å gå begge stiene samtidig. Nei faen, den leksa der. Den er egentlig ikke min, så jeg blir ikke engasjert å fortelle den bra nok. Og nå sitter jeg her og koper.

Så nå har jeg slutta.

Hva da?

Aldri i historien har de ordene blitt ytret sannferdig.

Grunnen til at de blir ytret er at det er løgn.

Det sier seg sjæl.

Men jo da. Sånn cirka.Uansett. Den starter med to sek fin fuglesang. Så går alt til helvete. Og det har aldri vært hverken bedre eller værre der. Ta det fra han satanisten. Takk grenda for å så raskt gi meg annerkjennelsen for at det er den jeg er så jeg fikk høre det tilbake så stadig.For jeg elsker Satan. Jeg elsker annerkjennelse. Jeg elsker dere.Og jeg hater ikke kristne. Jeg synes de er fine og rare, og i beste fall snille.

Forrykte? Hvem sa det? Rette rævva som feis. Du må alltid fise, forresten, aldri holde inne. Da forgifter du deg selv. Og dessuten...nei, mest det enkli.

"Hva er galt med meg?" tenkte jeg.

Men det visste jeg egentlig veldig godt.  På ekte.

Ja, plata, ja. Ikke den andre, altså første, eller... siste, da, ikke ennå, men fortsatt "Angel Dust". Den toner ut med kirkeorgel og Mike som skriker og bærer seg at han var lei seg.

(neida, synth, men ganske overbevisende anno... var'e 93 eller fire? Burde sikkert sjekke, skjer tvilsomt). Jeg elsker kirkeorgel også.

Og kirkemusikk i bredere forstand. Det er mer enn salmene alle synger. Men de er også bra. Neida, bare tuller. Hvordan var det?

Den beste musikken lages i skjærsilden. Som finnes i tankene dine. Tror det stod i avisa at det ligger et sted i Russland... Russland.Faretruende nære. Russere er fine, eller hva, Gærne Ola? Det blir bra. De kommer snart.

Fett. Dritfett.

Sikkert enda flinkere nå.

Masse folk som har daua, kom jeg på. Hallå!

Kanskje like bra som angel dust.

Definitivt gærnere.

Orgel greia asså. Mista tråden.

Hippie. Neia.

God mat, da.

Fine folk. Æsj, så teit.

Kjærleik, lissom.

OK, det er digg, da.

Men jeg kjøpte plate i går. Dagen før hadde jeg lagt en annen plate klar, fra en samling, jeg ska begynne å fortelle om neste gang.

Potensielt.

Nok tid, nok tilgang, nok kunnskap.

Det føles bra.

Neste gang.

Det jeg prøver å si, er at jeg var i Oslo i går å kjøpte plate.

Satte på,

-NEI, slå av, det er middag.

Og enda lå plata fra i går der. Dagen gikk. Blei til i dag. Ikke fått spilt den enda.

Gleda meg. Fortvila.

-Hva skjedde med den plata?

Den første? Jeg veit. Jeg har hatt det akkurat sånn som deg. I hele dag. I hele går. Og enda ligger forrige og venter.Det er det jeg forsøker å illustrere med denne historien (serr, lissom?).

Kl. halv fem i morres var det dritmasse fugler som sang, skilte 8 sikkert fra hverandre, men kunne ikke navnet på dem.

Fasiten, skammen, kank'e hjelpe meg når opptagern min har gått istykker. Blitt litt ivrig. Synd for han. Den plata fikk jeg høre.

Men fan! At jeg ikke tenkte på det.Trenger ikke forsterker. Har input/output splitter. Høretlf.

Jeg må gå å gjøre "dragepusten min. Nå. Dragepust den lateste og evneveike yoga-formen du kan drive med. Ihvertfall når jeg gjør det.

Du må puste. Ikke noe mer. Tar meg som regel en time å begynne  få det til. Å det har blitt dårlig i det siste.

Prestegårder. Haha. Fy fan det var dager. Lavt volum. Ikke no volumknapp.

Uvant. Deilig.

Men klar krisp lyd. Å så begynner det. Jeg får et vagt minne av fire henrykte skråletryner på Spotify for tre, eller !%? det blir vel fire år sida.

Vanskelig å styre begeistringa. Men allerede på slutten av første sangen går pusten rolig, jevnt og dypt. Touretten i foten dirra seg til en fast rolig første- og tredje-slags perk. Ellers hele kroppen rolig.

Ser ut mot hagen.

Satan.Så bra.

Musikken fyller hele sjelen. Beskrivelse? Faen, jeg linker den, heller.

Faen så fett cover også.

Kom ned i slummen nr 3, eller hva den heter, gata jeg bor i.

For her har vi det bra.

Shemhamforash

Lova og prisa Satan.

Hvis du vil, da.

Tar en røykepause. På verandan på prestegården i Huddar'n.

Det må da være folk der.

Tenker på da jeg våknet.

Her måtte jeg slette noe, det var jo bare sprøyt!

"Beatles 1963-1967"

Første skiva jeg følte var min.

Prestegården Vartal en gang på åttitallet.

Men det var ikke sant.

Presten kom stolt og viste og forklarte hva og hvordan og hvor lenge han hadde hatt den.

Faen ta han:

TILBE SATAN!

Fast forward til nå:

Prestegården i Huddar'n

Faith No More. Endelig.

Visst. Fett. Dritfett.

Må gå. Fuglesang.

Velkommen over på kaffe, forresten.

Alt på låven

Nissen

Harald Frøysa

copyright

Som om det var noe skryte av

"Han bare gir og gir. Men mest tar. Ære være Harald."

Hakk i plata

Denna er dritbra, bigdipper ska trykke, så du finner'n der ganske så snart i riktig format. Men sjekk ut. Serr.

Ingen sensur, sa'n. Bare legg ut.

Fett. Lett.

Føler meg som Stein Holte